I sommer skulle jeg være med mamma og pappa på hytta ei helg. Omtrent 200 meter unna hytte hadde det i lengre tid stått ei gammel og lite sosial fjordhoppe, men etter hva mamma sa hadde hun nå fått selskap av en annen hest. Nysgjerrig som jeg var tok jeg turen bortover med en gang vi hadde pakket ut. Vel framme så jeg det søteste fjeset i verden stirre på meg. Der omtrent 10 meter unna gjerdet sto ei skjønn lita hoppe. Kobberrød med et bredt hvitt bliss, og lng tykk man og hale. Jeg ble hodestups forelska! Etter ei lita stund med nysgjerrig gransking kom hun ruslende bort til gjerdet, som om hun hadde bestemt seg for at jeg ikke var no farlig. Dette ble starten på ei helg med masse kos. Jeg var bortom flere ganger daglig og bare klappet, klødde og koste. Av en av dem hun sto hos fikk jeg vite at hun var ei dølahoppe på litt over to år, og at hun såvidt hadde begynt med forberedelsene til innkjøring og innridning. Hun hadde blitt jobbet med hele våren, og nå skulle hun stå på beite en måneds tid for å hvile ut. Dette syntes jeg hørtes greit ut, og jeg tenkte ikke noe mer over det. Jeg var mer opptatt av å tilbringe mest mulig tid sammen med mitt nye "bekjentskap".
Dette er nå omtrent to måneder siden. I helga var jeg med på hytta for første gang siden da. Når vi kjørte forbi der hestene tidligere hadde stått så jeg til min overraskelse at det fortsatt sto to hester der, så jeg gikk bort for å se hvordan det sto til. Vel framme fikk jeg meg et realt sjokk. Den unge hoppa jeg hadde falt for tidligere var der enda, men hun var totalforandret. Det første jeg så fra avstand var at hun var blitt større, men jeg tenkte med meg selv at så ung som hun var så hadde hun sikkert bare vokst litt i løpet av den tida siden jeg hadde sett henne sist. Men etter hvert som jeg kom nærmere så jeg at det ikke stemte. Hun var rett å slett blitt smellfeit av å bare gå på et stooort beite uten noen form for trening. Treig var hun også blitt. Og det var ikke det eneste som var forandret. Manen og halen var møkkete og flokete, den engang så blanke pelsen var matt og støvete, og hovene var rett og slett ett mareritt. Innsmurt i skitt og forferdelig oppsprukne. Men det verste av alt var at den tidligere så sosiale hesten var blitt sky og skeptisk. Hun kom mot gjerdet når hun så meg komme, men hun stilte seg hele tiden slik at jeg ikke kunne nå henne, og om jeg prøvde å strekke meg for å klappe henne trakk hun seg bare unna. Jeg hadde neste lyst å gråte av sinne over hvordan noen kunne behandle denne herlige hesten på en slik måte at hun endte opp i en slik forfatning. Der og da ønsket jeg at jeg hadde hatt tid, penger og plass til å ha hest. For da hadde jeg fått tak i eieren og øyeblikkelig spurt om å få kjøpe henne. Men dessverre er det ikke slik. Jeg kunne bare håpe på at de som eier henne henter henne hjem snart, og at de kan å ta seg av henne bedre enn de hun står hos nå. For dette vil ikke jeg se på særlig mye lenger. Det er tross alt snakk om to hester som står ute døgnet rundt uansett vær, uten noen skjul, og med bare gress og vann. Ikke noe høy eller noen ting. Og ingen form for stell eller trening. Og mer eller mindre ingen kontakt med mennesker. Det til tross for at jordet deres ligger inntil veien, og de som de står hos bor rett ovenfor!
Er det bare jeg som blir sint og frustrert over slikt?
Sånn svensk spørsmålsting.
For 1 dag siden
